Reiseglad: Line Marie Hellberg(31) kommer fra Siljan i Telemark, men har bosatt seg i Oslo hvor hun arbeider som vernepleier. Line elsker å oppleve verden, og hun deler her sin dagbok fra tiden hun tilbrakte med sin venn Mostafa i Casablanca i Marokko.
10. juli: Ankomst i Casablanca
Jeg landet i Casablanca rundt klokken 18, og det tok en evighet i passkontrollen. Politiet kikka på Tunisia-stempelet mitt ganske lenge før de omsider stemplet meg inn i Marokko. Ute i ankomsthallen var det en mengde mennesker. En tannløs mann kom mot meg og sa ”taxi”. Jeg ristet bare på hodet, og så oppdaget jeg vennen min Mostafa og kameraten hans.
- Welcome to Morocco, utbrøt de og kysset meg på begge kinnene.
- Chokran (takk), sa jeg, og så var på vei mot byen med 4 millioner innbyggere. Casablanca er Afrikas fjerde største by. Vi dro til bydelen Sidi Marouf, som ligger i utkanten av sentrum, ganske høyt oppe og med en flott utsikt over byen.
Utsikt: Slik så nabolaget i Sidi Marouf ut fra takterassen til Mostafa.
Hjemme hos Mostafa bodde det 21 nære familiemedlemmer. Bestemor, foreldre, søsken, tanter, onkler og søskenbarn. Fatima (mor) ønsket meg velkommen med mynte-te servert i en berrad (tekanne). Mostafa viste meg rundt i huset. I deres etasje var det to stuer. En TV-stue og en spisestue. Et lite kjøkken, og to soverom, samt en vask med speil bak inngangsdøra. Stuene ble brukt som soverom på natta. Trappa i gangen gikk videre opp på taket der det var en stor steinveranda. De brukte den kun til å tørke klær og midlertidig oppbevaring av søppel. Jeg spurte om det var mulig å legge seg i bikini på taket, men det var utelukket.
Husets bad hadde nok aldri blitt godkjent i Norge, men var en artig opplevelse for meg. Det besto av en kran og en sliten dusjslange montert på en flisvegg. På motsatt vegg var det en lyspære, ingen beskyttelse i form av lampeskjerm eller badelampe. Også var det toalettet da: en firkanta plastdings som var satt ned i gulvet. Alle måtte stå og gå på do. Toalettpapir? Nei, de vasker seg rene med vann i stedet. Jeg hadde heldigvis en pakke med Kleenex i veska som kom godt med.
11. juli: På tur i Casablanca
Jeg våknet opp i spisestua på den smale sofaen jeg var tildelt. Varmen var uvant, så det hadde ikke vært min beste nattessøvn. Jeg lå og sugde til meg nye lyder, lukter og ikke minst den nye temperaturen. Mostafa og jeg fikk tradisjonell marokkansk frokost: msammel og minte-te. Msammel er en dryppende fet hvetekake som spises med smør og syltetøy.
Bydel: Sidi Marouf.
Vi gikk til sentrum av Sidi Marouf. Veien dit var en lang gate med små butikker og hester med vogner fulle av frukt. På taxiholdeplassen sto Mercedesene i kø. Vi satte oss inn i en taxi, men den kjørte ikke. Vi ble sittende i 5 minutter uten at noe skjedde. Mostafa forklarte at drosja må fylles før vi kan kjøre. Det kom to passasjerer til, men vi kjørte fortsatt ikke. Ifølge mine begreper var drosja full, men Mostafa sa det skulle være totalt seks passasjerer.
Det var en varm afrikansk sol, ingen aircondition i bilen og syv mennesker som satt tett i tett. Jeg ble gjennomsvett. Vi kom oss til sist av gårde, og den halvtimes lange bilturen mot Casablanca sentrum gikk i full fart. Det er bare to oppmerkede kjørefelt i hver retning, men bilene kjører tre og fire biler i bredden. Ingen stopper for fotgjengere og sjåførene henger på hornet. Jeg var livredd.
Vel framme i Casa, som innbyggerne kaller byen sin, gikk vi til CTM – bussentralen. Vi ba om bussbilletter til Agadir, men fikk beskjed om at bussen var full. Vi bestemte oss for å gå til togstasjonen. Vi gikk og gikk og gikk i over en time. Varmen var ikke til å holde ut, jeg drakk 1,5 liter vann på null komma niks. Som alle andre menn, ville ikke Mostafa spørre om veien. Da jeg til slutt fikk forklart ham hvor sliten jeg var, ga han seg til slutt, spurte om veien og vi fant fram. Det viste seg imidlertid å være feil togstasjon. Det er to stasjoner i Casa. Vi ga opp og tok taxi hjem til Sidi Marouf.
Mostafa: På takterassen hjemme i Sidi Marouf.
Vel hjemme var det Kefta på menyen, det er små kjøttboller fulle av deilige urter. Naima, søsteren til Mostafa, skulle lære meg å lage det. Jeg hang bak ryggen hennes mens hun forklarte på engelsk. Hun var svært effektiv og rullet flere kjøttboller samtidig.
Jeg dekket på og satte kjøttbollene med saus og hobbs (brød) på bordet. Maten var nydelig, men jeg slet med å spise med hendene. Fatima la merke til min noe ustødige håndspising og ordnet med bestikk til meg. Jeg ble flau, for jeg ville egentlig spise på samme måte som de andre. Men de mente det jo bare godt.