Sommeren 2006 reiste Line Marie Hellberg (31) på en to ukers ferie til Marokko. Hun var i Casablanca, Agadir, Marrakech og Ourika-dalen. Her er hennes reisedagbok fra tiden hun tilbrakte med sin marokkanske kamerat og familien hans.
Reiseglad: Line Marie Hellberg(31) kommer fra Siljan i Telemark, men har bosatt seg i Oslo hvor hun arbeider som vernepleier. Line elsker å oppleve verden, og deler her sine opplevelser fra Agadir.
12.juli: Reisen til Agadir
Fatima hadde frokosten klar da vi sto opp kl 08. Nok en gang msammel og mynte-te. Vi tok taxi til sentrum, igjen satt vi syv personer i bil med plass til fem.
Nede i sentrum stoppet ikke taxien ved togstasjonen. Mostafa forklarte at vi må ta en ”petit taxi” dit. Det er en liten Peugeout-taxi som alltid er rødoransje. Vi stoppet en av disse, men fikk problemer med å plassere bagasjen. Min 23 kilo tunge koffert var for stor til å puttes i bagasjerommet. Den ble plassert i en boks på taket, uten å bindes fast på noen som helst måte. Litt halvskeptisk satt jeg meg inn i Peugoten og håpet at kofferten ikke skulle ramle av eller bli plyndret i et lyskryss. 10 minutter senere var vi på Casa Voyageur togstasjon. Mostafa ble sendt for å kjøpe billetter til Agadir, men uflaks igjen! Toget til Agadir var også fullt. Vi bestemte oss for å ta toget til Marrakech i stedet, og satse på tog eller buss videre derfra.
Inne på toget var det små kupeer med AIRCONDITION!!! Yes!! I vår kupé var det fire andre voksne og to barn som lå anføttes og sov. Vi hadde ok plasser, og vi hygget oss mens vi så ut på landskapet. Området rundt Casablanca var flatt og sandete, og så snart vi var utenfor byen var det småbusker og kaktuser overalt. Etter fem timer på toget var vi fremme i Marrakech. Varmen var slående. Vi hørte at det er 45 grader i skyggen. Vi ble møtt av en rød by. Alle bygninger i Marrakech er nemlig røde, laget av den røde sanda som omgir byen.
Vi tok en Petit taxi til bussterminalen, og denne gangen fikk vi utrolig nok billetter til Agadir. Bussen hadde aircondition, men det kunne knapt merkes. Det var sikkert over 30 grader der inne, men det må man vel bare leve med når det er så varmt ute. Det tok 4,5 time fra Marrakech til Agadir med et 20 minutters stopp halvveis. Utsikten fra bussvinduet varierte fra steinete ørkenlandskap, til små skur som folk bodde. Men parabolantenner hadde de på skurene! På landsbygda så vi folk som var ute i ørkenen og gjette sauene sine.
Vi kom fram til Agadir sent på kvelden. Vi praiet en Petit Taxi og dro til 20 Aout & Tagadirt hotell. Hotellet var stort og fint. En gammel krokete mann bar kofferten min opp og ned mange trapper før han viste oss leiligheten vår. Heldigvis var Mostafa såpass godt oppdratt at han hjalp den gamle mannen med den umenneskelige tunge bagasjen. Leiligheten så bra ut, med fliser, mosaikk og til og med vanlig do og badekar.
Vi gikk til Agadir beach. Derifra er det utsikt mot fjellet med inskripsjonen ”Allah, Konge og Fedreland”. På Strandpromenaden var det yrende folkeliv og vi gikk en runde og tittet. Det var deilig å se stranda og vite at det skulle bli strandliv neste dag.
13. - 18.juli: Agadir
Vi tok en tur mot sentrum den første dagen i Agadir. Det var overskyet, men veldig varmt. Soukene, de små markedene, var åpne. Vi kjøpte deilig frisk frukt og gikk rundt og så på livet. Ellers tilbrakte vi flere av dagene i Agadir på stranda. Forskjellen på flo og fjære var så stor at vi måtte flytte oss 4-5 ganger i løpet av en dag for å unngå og bli skylt bort. Vannet var kaldt, men deilig å avkjøle seg i.
Nok en overskyet dag dro vi til fiskehavnen. Jeg hadde lest at havna er en frisone, så jeg måtte ha med passet for å komme inn i byen igjen. Vi gikk langs hele den én mil lange stranda. Til slutt kom vi til en vaktstasjon med to politimenn som løste kryssord. Vi ba om å få gå inn på området, men politiet snakker masse på arabisk til Mostafa, og jeg skjønte at vi ikke var velkomne. Mostafa forklarte at det var fordi vi var mann og kvinne som kom sammen uten å være gift. Hadde vi kommet hver for oss, så kunne de ha sluppet oss inn.
Vi bestemte oss for å dra og se på Kasbah, en borg som ligger på toppen av fjellet med inskripsjonen i Agadir. Vi tok en petit taxi som kjørte oss opp og som ville vente en time på oss på toppen. Prisen for tur og venting var kr 50 - taxiprisene der er helt rå. På toppen av fjellet var det 5-6 kameler for turister som vil ri en liten tur. Det var ikke noe stort ønske for meg, så vi gikk videre mot inngangen til borgen. Kasbahen ble bygget på 1500 tallet og har senere blitt ødelagt av flere jordskjelv. Mange mennesker har bodd i dette fjellet, men har flyttet på grunn av jordskjelvet i 1960, som ødela alle boliger i Agadir.
Vi ble møtt av en dame som tigget om dirham, den lokale myntenheten.Fra borgen var det en fantastisk utsikt over Agadir med sine 500 000 innbyggere, og ikke minst fiskehavnen som vi ikke fikk gå inn i. Vi tuslet rundt og tittet. På motsatt side av Kasbahen var det bygget to hus. Mostafa leste at husene ble bygget for et ektepar som døde her oppe. De ville gravlegges på fjellet fordi det er bra for dem å være nærme Allah. Da vi var klare for å dra ned igjen, fant vi taxisjåføren som hadde ventet pliktoppfyllende.
Utsikt: Over Agadir.
Vår neste utflukt var til Taghasout (uttales Tarasout med skarre - R). Det er en liten landsby 20 min utenfor Agadir. Taxituren ut dit var helt vill, som å sitte på med en racerbil i Playstation. Tagasout var som en badeby uten turister. Det var kun lokalbefolkningen å se. Det var masse ballspill på stranda, og Mostafa ble med og spilte fotball. Jeg hadde ”heldigvis” tråkka over dagen før, så jeg kunne lese ferdig boka mi og bade litt. Etter en lang dag på stranda dro vi tilbake til Agadir igjen, denne gangen med buss.