Sommeren 2006 reiste Line Marie Hellberg (31) på en to ukers ferie til Marokko. Hun var i Casablanca, Agadir, Marrakech og Ourika-dalen. Her er hennes reisedagbok fra tiden hun tilbrakte med sin marokkanske kamerat og familien hans.
Reiseglad: Line Marie Hellberg(31) kommer fra Siljan i Telemark, men har bosatt seg i Oslo hvor hun arbeider som vernepleier. Line elsker å oppleve verden, og viser deg her hva hun opplevde i Marrakech i Marokko.
19.juli: Marrakech
Vi sto opp klokka 6 om morgenen og spiste deilig frokost på hotellet i Agadir. Så tok vi bussen til Marrakech. Da vi ankom sentralstasjonen der, så vi at nabobygget var et hotell. Vi bestemte oss for å prøve å få oss et rom der. Det viste seg imidlertid ikke å være så enkelt. Mostafa og mannen i resepsjonen diskuterte lenge. Jeg så at Mostafa ble irritert. Han sa at vi ikke fikk rom. Jeg spurte om hotellet var fullt, men det var ikke derfor. Vi fikk ikke rom siden vi ikke var gift. Jeg begynte og le og spurte om resepsjonisten tullet. Han gjorde ikke det. Vi måte til slutt leie to rom, men prisen var heldigvis ikke så høy at det ble noe problem. 450 kroner for to dobbeltrom er ikke til å klage over.
Vi gikk til hvert vårt rom og fikk freshet oss opp med litt aircondition, før vi gikk ut i nesten 50 grader igjen. Mostafa sa det var et kjempefint fjell han ville vise meg. Jeg tenkte at her kom jeg fra fjellandet Norge, også vil han vise meg et fjell. Jaja, jeg fikk bli med. Først fant vi en kebabsjappe og fikk i oss litt mat. Så tok vi en petit taxi til Djema el Fna. Der ble vi møtt av en mann med en diger mostasj som snakket som en foss. Vi skulle bytte til Mercedes-taxi her, og denne mannen sa han kunne være vår mann resten av dagen for 350 dirham (280 kroner) Mostafa mente dette var for mye, og vi ventet heller på at en annen taxi skulle fylle seg opp.
Etter en halvtime satt det seg fire damer fra Casablanca i taxien. En bestemor hadde tatoveringer i panna og på haka. Tatoveringene er gammel overtro som skal beskytte mot det onde øyet. Dersom noen sender deg det onde øyet, kan nemlig foretingene dine gå dårlig, du kan bli barnløs og fattig og det som verre er. Damen hadde med seg to av sine døtre og en liten jente på 7-8 år. De skulle samme sted som oss, til Ourikadalen, som ligger ca 60 km syd for Marrakech.
Veien fra Ourika varierte fra flatt landskap i Marrakech til Atlasfjellene som ligger 2500 moh. Landskapet varierte fra rød sandstein til frodig dal-landskap, i og med at Ourikaelven renner ned i dalen. Etter en lang og varm kjøretur kom vi fram til Ourika. Taxisjåføren skulle vente i to timer på oss før vi skulle dra tilbake.
Det første som møtte oss da vi begynte å gå innover i dalen var små utslag med keramikk og souvenirer. Det var også salg av mat og nypresset appelsinjuice, og høner som gikk løst i gatene. Jeg hadde vært litt negativt innstilt til denne fjellturen, men nå skjønte jeg hvorfor han ville ta meg med dit: Storslagne fjell i vakkert solskinn, behagelig temperatur, klart vann som rant nedover elva og små hus med flotte frodige hager. De vakre fjellene tok pusten fra meg. Vi gikk et stykke inn i dalen og satte oss ved elva og nøt inntrykkene.
Etter en stund gikk vi tilbake til landsbyen og slo oss ned på en utekafe. En liten gutt kom og spurte hva vi ville ha, og Mostafa bestilte Harira. Det er linsesuppe, som er tradisjonell marokkansk mat. Det smakte nydelig. Vi delte en bolle, siden vi fortsatt var ganske mette etter kebaben i Marrakech. Jeg hadde litt dårlig samvittighet for at jeg hadde vært så negativ til denne turen, for det var faktisk en av de vakreste og flotteste opplevelsene jeg hadde i Marokko.
Vi tok taxien tilbake til Marrakech, og damene fra Casablanca inviterte oss til rommet deres for å drikke minte-te. Det hadde nok vært hyggelig, men vi hadde tenkt oss på markedet. Byen Marrakech er ca 1000 år gammel. Franskmennene, som tidligere koloniserte Marokko, bygde en ny by på utsiden av bymurene. Det opprinnelige sentrum ser derfor likedan ut i dag som den gjorde før, selv om veinett og slikt er bygget ut.
Sentrum i den arabiske delen av Marrakech heter Djemaa el Fna og er et digert torg. På nordsiden av torget ligger souken (markedet) med små basarer og smale smug. Tidlig på dagen er det færre mennesker og det er derfor best å shoppe på denne tiden. Vi bestemte oss derfor for å vente med handlingen til neste dag, men gikk likevel inn i souken for å titte. Det var vanvittig masse folk og et stort utvalg av klær, lærvarer, tepper og keramikk. Djemaa el Fna betyr de dødes plass. Navnet kommer fra at mange kriminelle, inntil for 100 år siden, ble henrettet her og hodene deres ble utstilt.
I dag er heldigvis stemningen på plassen kommet seg. Her kommer det slangetemmere, aper i bånd, historiefortellere, healere, musikere, akrobater og drag-queens i arabiske klær for å opptre. Tilskuerne stiller seg rundt og gir penger. Det var også store griller med kjøtt, fisk og snegler, samt et antall vogner fulle av appelsiner til frisk appelsinjuice. Inntrykkene på Djemaa el Fna var så enorme at jeg kjente at jeg raskt ble sliten. Det var lukter i alle varianter, farger, lys, musikk og en enorm menneskemengde.