Sommeren 2006 reiste Line Marie Hellberg (31) på en to ukers ferie til Marokko. Hun var i Casablanca, Agadir, Marrakech og Ourika-dalen. Her er hennes reisedagbok fra tiden hun tilbrakte med sin marokkanske kamerat og familien hans.
Reiseglad: Line Marie Hellberg(31) kommer fra Siljan i Telemark, men har bosatt seg i Oslo hvor hun arbeider som vernepleier. Line elsker å oppleve verden, og hun lar deg her bli med å dele hennes opplevelser fra Casablanca.
20. juli : Tilbake til Casablanca
Så var det tid for å ta bussen tilbake til Casablanca. Vel framme i Casablanca tok vi taxi til Sidi Marouf. Oppe i 3. etasje hjemme hos Mostafa hadde Fatima allerede hørt ungene rope navnene våre. Teen sto allerede på bordet da vi kom inn. Det ble klemming og kyssing og de tradisjonelle hilsenene ”Salam Aleikum” og ”Labass.” Vi drakk te og fortalte fra turen. Fatima spurte om jeg ville være med ut og handle middag. Jeg var sliten, men litt shopping skulle vel gå bra.
Vi gikk bare noen gater fra huset og kom til noe som jeg med en gang skjønte ikke kunne være noe vanlig landhandel. Det var et lite rom med masse bur og noen maskiner. Så la jeg merke til de levende hønene som skulle slaktes. Fatima valgte ut et par høner som mannen i butikken veide. Så hogget han hodet av hønene mens han ba en liten bønn. Dette var halal-slakting. Han holdt deretter hønene i beina og stakk dem ned i en maskin som fjernet fjær. Så brant han av den siste rest av fjærene og hogget av beina.
21.juli: Norsk mat
Mostafa spurte om jeg hadde lyst til å lage norsk mat. Ja, svarte jeg, men hva skulle jeg lage? Jeg spurte Fatima om hun ønsket kjøtt eller fisk, og hun svarte hout, som betyr fisk. Da fikk det bli fiskegrateng. Mostafa hadde aldri laget mat før, det er kvinnenes jobb i dette tradisjonelle landet. Men han lovet å hjelpe meg med maten. Vi dro til det store luksuriøse supermarkedet Menjora. Det er flottere enn Meny og Ultra her hjemme. Varene er ferske og lukter godt. Vi fant ingrediensene vi trengte og handlet inn mat til 20 personer. Det kostet utrolige 100 kr.
Vel tilbake i Sidi Marouf ble Fatima henrykt over fisken vi hadde valgt. Den hadde skjegg og ligna mistenkelig på torsk. Vi renset fisken med hjelp fra Fatima. Skinnet var vanskelig å dra av, men disse araberne fikset det fint. Etter hvert som fiskegratengen ble klar for å settes i ovnen, kom alle damene for å se på retten. De sa det så fristende og sunt ut. Ikke så rart det, med alle de vitaminrike grønnsakene vi hadde puttet oppi.
Dette var en fredag, som er muslimenes hellige dag, så det var mye bønn i huset før alle var klare for å spise. De pleide alltid å spise Couscous på fredager, men Fatima spiste ikke Couscous denne dagen, hun elsket fiskegratengen og ville bare spise fisk. Det var hyggelig å høre. Potetene var ikke interessante for den håndspisende familien, de spiste kun fiskegrateng. Maten gikk unna, og de sa i hvert fall at de elsket det. Av fisk blir man trøtt, og det ble tidlig kveld på oss.
22.juli: Badeliv
Vi tok bussen til Ain Diab, stranda i Casablanca. Høye skummende bølger ventet oss der.Varmen var trykkende, og svetten silte av kroppen. Det var sikkert en million mennesker som hadde tatt veien til stranda denne lørdags morgenen, men vi fant oss en god plass. Jeg ble forbanna fordi badevaktene blåste i fløytene hvis vi fikk vann opp til låra. Jeg så det kom høye bølger, men fortsatte likevel litt lenger ut. Da bølgene slo kjente jeg at strømmen fra bølgene dro meg utover. Jeg skjønte at badevaktene faktisk gjorde jobben sin, og ikke bare tittet på min bikinikledde rumpe.
23. juli: Siste dag
Til frokost var det te og brød med syltetøy – som vanlig. Vi skulle på stranda igjen, og Fatima ba oss være hjemme til kl 17. Jeg skjønte ikke hvorfor, men jeg spurte ikke når hun sa det. Vi tok bussen til Hussain II moskeen. Den ligger sør for havna i Casablanca, helt ut mot havet. Det er verdens nest største moskè, etter den som er i Mekka. Den er oppført i 1993 og er oppkalt etter den nåværende konges far.
Minareten (tårnet) er 200 m høy og er faktisk verdens høyeste. 80 000 bedende kan være i moskèen samtidig. Om natten lyser en kjempemessig laserstråle mot Mekka, og den kan ses i 30 kilometers avstand. Folk som ikke er muslimer kan betale for å besøke moskèen, men vi var kun utenfor. Mosaikken i minareten var flott å se på, og Mostafa fortalte at alle innbyggerne i Casablanca bidro med pengeinnsamlinger for å betale for moskèen da den ble bygget.
Vi tok en Petit taxi til stranda Ain Diab. Bølgene var enorme og det var deilig å bade i dem. Lite svømming, men mye moro. Dagen gikk unna med bading og spising og drikking. Vi spiste lunsj på Mc Donalds. Da klokka ble 16 sa Mostafa at det var på tide å dra hjem. Jeg hadde ikke lyst, men så fikk jeg vite at Naima hadde planlagt en fest for meg. Det var jo siste kvelden min. Jeg ble rørt, og vi satte kursen hjemover. Vi ble forsinket siden bussene var fulle, så vi var først tilbake rundt 18.30.
Da vi kom inn så jeg at Khadija, Mostafas yngste søster, hadde pyntet seg. Jeg hoppet i dusjen og fant en av mine fine kjoler. Alle barna hadde på seg tradisjonelle drakter. Jeg fikk beskjed om å sette meg i sofaen, så var det servering av te, msammel, og en lefsekake som smakte egg. Alle de små og store søskenbarna var med på festen. Barna danset magedans til arabisk musikk, og de ville gjerne ha meg med. Jeg ble fryktelig flau, men var med på leken. Jeg tok fram kameraet og tok bilder, og de syntes det var gruelig stas å se seg selv på kameraet. Stemningen var høy.
Festkledd: Mostafas fetter.
Mostafa lurte på om jeg ville bli med opp på taket, og vi ble stående der en stund og nyte utsikten. Vi så moskeen og det enorme tårnet i det fjerne. Og alle parabolantennene som er plassert på takene til hver eneste bygning i Casablanca. Hvite stående tallerkener. Faren til Mostafa kom opp på taket med en liten tepperull. Han vendte seg mot Mekka for å be. Det var litt surrealistisk for meg, jeg er overhodet ikke vant til å se muslimer be.
Nede i stua igjen serverte Naima meg et monsterstykke av en av kake hun hadde bakt. Det var godt, men jeg klarte bare halvparten. Naima tok meg med inn på rommet sitt og sa at hun hadde haver til meg. Hun ga meg en liten boks av tre til å putte ringer og ting i og en bomullskjole av samme type som damene der bruker til daglig. Til slutt tok hun fram en lysegrønn silkekjole full av gull og blomster. Jeg ble målløs. Kjolen var nydelig, men jeg visste likevel at jeg ikke kom til å bruke den i Norge. Jeg prøvde den på meg, og den satt som et skudd. Den luktet parfyme, så jeg forsto at hun hadde gitt meg sin beste kjole. Jeg tror det var nasjonaldrakten hennes.
Fatima ga meg to av sine sølvringer, og jeg ble satt ut av at de ville gi meg så mye når de ikke engang har så mye selv. Ungene nesten slåss om å få oppmerksomheten min. Til slutt var festen over. Alle barna kom bort til meg med små gaver. Jeg takket og sa god natt. Det var på tide å pakke kofferten. Jeg fikk plass til alle gavene i kofferten, men så kom de voksne med enda flere gaver. Vekta jeg skulle ha med hjem bare økte.
24 juli: Hjemreise
Hele familien var tidlig oppe for å si hadet. Teen var tilbake på bordet og en haug med msammel. Utenfor hørte vi tuting, og det var Ali som kom for å kjøre meg til flyet. Vi måtte gå med en gang. Jeg tok farvel med alle sammen, og før jeg satt meg i bilen så jeg tanta til Mostafa og faren hans i hvert sitt vindu for å vinke til meg. Fatima og barna fulgte oss ned. Fatima hadde tårer i øynene, og da jeg satte meg i bilen rant tårene mine også. Det hadde virkelig vært en eventyrlig reise.