Sist jeg var i Toscana bodde jeg i Castiglinone della Pescaia. Det er en liten by noen mil fra Siena, altså midt i hjertet av Toscana. Jeg hadde nesten glemt hvor fint det var der, helt til jeg leste ”Miraklene i Santo Fico”. Boken fikk meg til å drømme meg tilbake.
Denne romanen foregår i en liten by kalt Santo Fico. Den fins ikke på kartet, men dersom du leser beskrivelsen av hvor den ligger i boka, så står det at det skal være i nærheten av Grossetto.
Her ligger i virkeligheten også Castiglinone della Pescaia, nemlig omtrent 20 kilometer fra Grossetto. Dermed kan jeg forestille meg byen i boka og dens omgivelser.
Ved å lese boka får jeg tilbake smaken, lukten og følelsen av Toscana. Jeg tenkte at ”miraklenes tid er ennå ikke forbi”. Boken i seg selv er et lite mirakel, og den gir oss både reiselyst, matlyst og troen på kjærligheten og det gode i livet, - eller skal vi kanskje si det gode liv?
”Miraklene i Santo Fico” er faktisk ikke skrevet av en italiener, men av en amerikaner! Det er Dennis L. Smith som er forfatteren. Han er en prisbelønnet dramatiker, og til daglig professor i teatervitenskap ved Southern Oregon University. Dette er hans første bok, og den kom ut i 2003.
Den første problemstillingen i boka er at en ny motorvei blir lagt utenfor den støvete lille sovebyen, og dermed blir det slutt på turistene. Derfor iscenesetter noen kamerater et mirakel for å få turistene til å vende tilbake til Santo Fico. Mirakelet er en freske, en type veggmaleri malt rett på våt mur.
Denne såkalte fresken i Santo Fico er ikke helt ulikt noe som den store Giotto kan ha malt. Den er malt på en kirkevegg og viser den hellige Frans av Assisi som hviler seg under fikentreet. Og ifølge historien begynner det uttørkede fikentreet på en mirakuløs måte å bære frukt etter at Frans har hvilt seg under det. Denne historien koster det turistene ganske mange lire å høre om, og det er det begavede fortellertalentet Leo Pizzola som legger ut om underet.
Første gang jeg leste boken leste jeg det som en meget sjarmerende ”røverhistorie”. Neste gang leste jeg den som en reiseskildring fra Toscana, og den tredje gangen som en historie om landsbypresten, fader Elio som holder på å miste sin tro. Og om hvordan han strever for å få tilgivelse for det han selv betrakter som en kolossal synd. Vi lurer gjennom hele boken på hva denne synden egentlig kan være? Problemstillingen blir presentert allerede på en av de første sidene, men svaret får vi ikke før helt på slutten…
På hotellet Albergo Santo Fico blir det servert enkel, men velsmakende mat. Av frukt hører vi om plommer, druer, melonskiver og pærer. Og i maten må olivenolje og hvitløk selvfølgelig være med. Vi hører også om sjøtunge, reker, kylling og salsiccia. Om fløtesaus og tomatsaus, ruccolasalat, valnøtter og ostebiter. Et fat med antipasti til forrett, og selvfølgelig paprika og deilige tomater, både gule og røde. Til maten serveres Chianti, en lokal rødvin fra Toscana-distriktet.
Landsbypresten sitter under et tre i olivenlunden, og får servert suppe, brød, ost og en mugge med vin av sin niese. Vi kan sitte der sammen med han og kjenne lukten av rosmarin, basilikum, salvie, sitronmelisse og timian. Og i skråningen blomstrer blå-lilla lavendel.
På hele den toskanske kysten er det tett i tett med badesteder og sandstrender, og også klippelanskap. I boka er det flere badescener, og vi får høre hvordan to venner spionerer på sin ungdoms kjærlighet mens hun nakenbader.
Det er også mye dramatikk i boken. Landsbyboerne blir rystet av både sjelelige og et ekte jordskjelv. Etter hvert blir også mange hemmeligheter ristet frem. Heldigvis er det også en lykkelig kjærlighetshistorie. For meg er nok moralen i historien at kjærligheten er det største mirakelet av alt.
Jeg sier bare fort deg og kjøp ”Miraklene i Santo Fico” og pakk den ned i reisesekken sammen med gode tursko. Dra så og opplev Toscana sammen med landsbyboerne i et støvete, solvarmt, dramatisk lite samfunn.